En kommentar om homofili
Jeg skrev en kommentar til Victorias meget gode innlegg som hun kalte "Smertespråket" (Klikk dere dit og les innlegget) Kommentaren ble etterhvert litt vel omfattende så jeg velger å også publisere den her i sin helhet her.
---
Et meget bra innlegg Victoria.
Jeg tror du vet det fra før Victoria, men jeg sier det igjen. I 1993 tok min fetter sitt eget liv, han orket ikke å leve et liv der andre mennesker ville se ned på ham og behandle ham omtrent som om han var spedalsk eller led av pest eller av andre uhelbredelige sykdommer.
Akkurat den brutale hendelsen gjorde noe med meg som menneske. Jeg var 18 år da og hadde på den tiden et litt skeptisk og intolerant syn på homofile (og andre grupper som f.eks innvandrere, alkoholikere og andre "utskudd"). Spør meg ikke hvorfor. Kanskje ble jeg påvirket av at det var ei lita bygd jeg vokste opp i hvor alle kjente alle og at de som var litt annerledes ble frosset ut, mobbet eller trakassert.
Jeg vet ikke. Jeg visste heller ikke at min fetter var homofil før kort tid før han valgte og avslutte livet sitt ved å henge seg i et tre i en liten skog i Nøtterøy kommune.
Men det jeg vet er at dette tragiske selvmordet endret mitt syn på andre mennesker og deres såkalte "unormale" levemåte helt fundamentalt. Jeg gikk fra å være en person som var skeptisk til mennesker utenfor normalen til å bli en tolerant person uten foruinntatte holdninger til andre mennesker så å si over natta.
"Aldri så galt at det ikke er godt for noe" heter det i ordspråket, og det er ihvertfall litt sant i det. Jeg selv ble en bedre person av dette selvmordet (mener jeg selv ihvertfall:)) og har hele tiden siden den sommeren i 1993 forsvart homofile og andre utsatte gruppers rett til å bli behandlet og respektert på lik linje med alle andre mennesker i noen heftige diskusjoner med intolerante mennesker.
Og nettopp på grunn av min fetters dødsfall kan jeg aldri, aldri noensinne tillate meg å holde kjeft når jeg treffer på intoleranse og regelrett hetsing av mennesker. Jeg vil alltid være på toleransens siden mot intoleranse og mot de "moralsk opphøyde" som mener at å være annerledes er synd og skam.
--- Denne kommentaren ble visst litt lenger enn jeg hadde tenkt meg, det er nesten så jeg glemmer hva jeg egentlig ville si - men bare nesten :O)
Hvis vi alle tenkte som Tone Hellesund gjør når hun sier at: "Jeg tror det er umulig å få etablert homofili og heterofili som likeverdige... etc" så kunne jeg like godt ha lagt ned kampen mot de intolerante med en gang. Ihvertfall nesten. Det er nemlig smerten som min fetter ble påført av andre menneskers intoleranse som gjør at jeg forandret meg selv og som har gitt meg inspirasjon til å stå på de homofiles side. På siden til de som er annerledes.
Hvis f.eks Martin Drange eller de andre borte hos kristenbloggen hadde opplevd nettopp den smerten jeg har skrevet om her tror jeg at mange av dem ville ha endret sitt syn på homoflie. Det er bare så utrolig synd at det må skje ett eller annet tragisk før man får opp øynene. Den kritikken gjelder meg selv også. Jeg er lei meg for at jeg har vært en av de intolerante i samfunnet og dermed bidratt til at andre mennesker har hatt (og har) det vanskelig.
Jeg håper de som leser dette her og som er litt skeptiske til annerledeshet vil sette seg ned å tenke over sine egne standpunkter. Alle er vi mennesker uansett om man er homofil, heterofil, bifil eller om man er pakistansk, indisk, somalier, muslim, kristen, hvit eller brun eller gul hudfarge eller hva det måtte være og vi alle fortjener å bli behandlet som likeverdige mennesker men de samme rettighetene og de samme pliktene.
Vi mennesker er for like til å bli behandlet så ulikt…!!!
---
Et meget bra innlegg Victoria.
Jeg tror du vet det fra før Victoria, men jeg sier det igjen. I 1993 tok min fetter sitt eget liv, han orket ikke å leve et liv der andre mennesker ville se ned på ham og behandle ham omtrent som om han var spedalsk eller led av pest eller av andre uhelbredelige sykdommer.
Akkurat den brutale hendelsen gjorde noe med meg som menneske. Jeg var 18 år da og hadde på den tiden et litt skeptisk og intolerant syn på homofile (og andre grupper som f.eks innvandrere, alkoholikere og andre "utskudd"). Spør meg ikke hvorfor. Kanskje ble jeg påvirket av at det var ei lita bygd jeg vokste opp i hvor alle kjente alle og at de som var litt annerledes ble frosset ut, mobbet eller trakassert.
Jeg vet ikke. Jeg visste heller ikke at min fetter var homofil før kort tid før han valgte og avslutte livet sitt ved å henge seg i et tre i en liten skog i Nøtterøy kommune.
Men det jeg vet er at dette tragiske selvmordet endret mitt syn på andre mennesker og deres såkalte "unormale" levemåte helt fundamentalt. Jeg gikk fra å være en person som var skeptisk til mennesker utenfor normalen til å bli en tolerant person uten foruinntatte holdninger til andre mennesker så å si over natta.
"Aldri så galt at det ikke er godt for noe" heter det i ordspråket, og det er ihvertfall litt sant i det. Jeg selv ble en bedre person av dette selvmordet (mener jeg selv ihvertfall:)) og har hele tiden siden den sommeren i 1993 forsvart homofile og andre utsatte gruppers rett til å bli behandlet og respektert på lik linje med alle andre mennesker i noen heftige diskusjoner med intolerante mennesker.
Og nettopp på grunn av min fetters dødsfall kan jeg aldri, aldri noensinne tillate meg å holde kjeft når jeg treffer på intoleranse og regelrett hetsing av mennesker. Jeg vil alltid være på toleransens siden mot intoleranse og mot de "moralsk opphøyde" som mener at å være annerledes er synd og skam.
--- Denne kommentaren ble visst litt lenger enn jeg hadde tenkt meg, det er nesten så jeg glemmer hva jeg egentlig ville si - men bare nesten :O)
Hvis vi alle tenkte som Tone Hellesund gjør når hun sier at: "Jeg tror det er umulig å få etablert homofili og heterofili som likeverdige... etc" så kunne jeg like godt ha lagt ned kampen mot de intolerante med en gang. Ihvertfall nesten. Det er nemlig smerten som min fetter ble påført av andre menneskers intoleranse som gjør at jeg forandret meg selv og som har gitt meg inspirasjon til å stå på de homofiles side. På siden til de som er annerledes.
Hvis f.eks Martin Drange eller de andre borte hos kristenbloggen hadde opplevd nettopp den smerten jeg har skrevet om her tror jeg at mange av dem ville ha endret sitt syn på homoflie. Det er bare så utrolig synd at det må skje ett eller annet tragisk før man får opp øynene. Den kritikken gjelder meg selv også. Jeg er lei meg for at jeg har vært en av de intolerante i samfunnet og dermed bidratt til at andre mennesker har hatt (og har) det vanskelig.
Jeg håper de som leser dette her og som er litt skeptiske til annerledeshet vil sette seg ned å tenke over sine egne standpunkter. Alle er vi mennesker uansett om man er homofil, heterofil, bifil eller om man er pakistansk, indisk, somalier, muslim, kristen, hvit eller brun eller gul hudfarge eller hva det måtte være og vi alle fortjener å bli behandlet som likeverdige mennesker men de samme rettighetene og de samme pliktene.
Vi mennesker er for like til å bli behandlet så ulikt…!!!
Trackback